Also available in a 15 copies special edition which included test pressings of the album packaged in 35 mm film cans, along with t-shirt, button, CD-R with a 24 minute bonus track, inserts and more.

Reviews:

DEL
Five Dolls For An August Moon
Synesthetic Recordings

DEL is music for creepy nights, but not creepy beings. The press sheet says drone-space-freak-psychedelic-noise-out-rock", which could be taken as a warning. Or at least a suggestion for the fainthearted to steer clear off. DEL used to be a three-piece, but have now permanently (?) expanded. Five Dolls For An August Moon is performed by drummer Kjell Runar "Killer" Jenssen (also of Origami Arktika, Kobi, ex-Motorpsycho), noise-maker/electronics/guitar-thrasher Lasse Marhaug (of Jazzkammer/Jazkamer, Nash Kontroll, Testicle Hazard, several collaborations, plus a number of solo recordings), bassist/guitarist Per Gisle Galåen (of Slowburn, The Birds, collaborations Keiji Haino and others), plus 4th member, guitarist Fredrik Ness Sevendal (of Slowburn, plus various solo recordings). Earlier on we've reviewed two DEL recordings here at Luna Kafé; the half studio, half live record If You've Got To Fight...Fight Dirty!, and the live recorded Projectionist Please Focus. Five Dolls For An August Moon is sort of their debut album. Properly.

Five Dolls For An August Moon (which is named after a movie by Italian horror director and cinematographer Mario Bava, 1914-1980) starts with the spoken-word (by whom?) introduced "Musical Pandemonium", and the mood is set. The noise is more of the ambient type this time (compared to former recordings), as the loose "structure" of the, uh, "pieces" float by through side one of the LP. The more concrete song is the closing track, which is a "cover" of a Black Sabbath song. Here it's called "Sabbath Fucking Sabbath", and it's been stripped from original riffs and melodic lines, and sung in quite some, uh, unusual version of the Norwegian language. This makes it hard, if not impossible, to guess its origin. But it's quite a cool and meditative piece of work. Monotony and repetition can be added as key words (my guess: "Sleeping Village", off Sabbath's debut album, simply called Black Sabbath).

Side 2 starts more organic and lively, not making DEL a full throttle rock band. "Moskito Fever" sounds a bit feverish, while "International Stragglers" use the world famous workers' anthem "L'Internationale". The rest of the album is sort of free-floating stuff, quite hard to hang on to for the narrow minded. Not exactly my cup of tea, sort of. Then again, that said, after going to the release party for the album some month and half ago, the fluid music felt quite pleasant. In portions. Even if it was extremely loud. Something you didn't find out till after the show... (Håvard Oppøyen, Lunekafe.com)

DEL Five Dolls for an August Moon LP (2006)

De fire medlemmene i DEL er blant landets ypperste innen diverse impro, støy, eksperimentell rock - you name it. Lasse Marhaug, Killer, Per Gisle og Fredrik Ness Sevendal kan knyttes til en bråte prosjekter: Jazkamer, Motorpsycho, Ranheim, The Birds, Norwegian Noise Orchestra for å nevne noen.

DEL er deres felles verktøy for å utforske grenselandet mellom sine andre prosjekter, og har i mange år vært en av landets mest undervurderte - eller glemte - band. Med platen Projectionist Please Focus (2000) dokumenterte de sin utvikling gjennom ulike liveopptak i perioden 1998-2000. Five Dolls for an August Moon er en mer helhetlig sammensatt studioinnspilling, og den markerer ytterligere progresjon i bandets kontinuerlige modningsprosess.

Forventes gitarriff spilt på Black Sabbaths ruiner eller slemme feedback-droner som druser Sonic Youths soniske støytepper i fillebiter, vil dette være en umiddelbar skuffelse. For DEL søker videre. Bortenfor den mest umiddelbare støyen, bakom rockens skygger og hinsides de utagerende eksessene som har preget tidligere arbeider. Five Dolls... søker mot mer distanserte sfærer. Nå er det mulig å finne spor etter sluggerrocken her, men først og fremst utad, som i tittelen, hentet fra Mario Bavas film fra 1970 - samme mann som regisserte Black Sabbath syv år tidligere. DELs Sabbath Fucking Sabbath fremføres på... nynorsk(?) og har ikke gjenkjennelige riff fra moderlåten, men underbygger tross alt deres fascinasjon for slemme britiske mørkemenn.

Det fine med DEL er at de gjør som de selv vil. Det virker som de ikke lar seg affisere av omverden, og gir hverandre full kunstnerisk frihet til det som skapes. Alle låtene virker improvisert frem med vidåpne ører og sanser, samt kanskje en stille enighet om å holde hverandre litt i sjakk. De slipper aldri de underliggende kreftene opp til overflaten, men lar dem heller ligge og vake akkurat nok til at vi kan skimte skyggene og føle den murrende kraften før den bryter løs. Vent ikke på at kvartetten plutselig fyrer løs med noen monsterriff, eller skjærer ut i masochistiske feedback-orgier. La deg heller henføre av de pulserende, knitrende og langsomme lydlagene de lister ut av seg som i en slow motion-trip, der særlig sistesporet er en tidløs space odyssey som bringer oss opp til stjernene.

Synesthetics følgeskriv beskriver hele platen ganske treffende som en slags psykedelisk rom-dop-hallis, og "en makaber technicolor-drøm skåret inn i jomfruelig vinyl". Fine ord, men en akkurat passende beskrivelse for mitt vedkommende. Du vil kanskje få helt andre bilder i ditt hode, men uansett - Five Dolls for an August Moon må besøkes i kraft av at DEL er på en egen planet i norsk rock anno 2006.

Og det er den planeten jeg vil bo på.

(Bjørn Hammershaug, Groove.no)

Det vakre i det brutale

 "DEL create sounds that breath and stir with the eternal machines of the soul. It exists as a living organism reverbeating with audible thoughts."
 - Mike Kuchar
I den ikke-eksisterende serien "Jeg prøver nye ting" har turen kommet til støy-musikk. Støy-musikk er i bunn og grunn en selvmotsigelse fordi støy vel egentlig er uønskede lyder. Lyder man egentlig ikke ønsker å utsette øregangene sine for. Musikk er det totalt motsatte. Drevne bråkmakere kutter gjerne bort betegnelsen musikk, og referer til det de holder på med som kun støy. Eller "noise" som jo høres mye tøffere ut. Jeg er ikke dreven så jeg vil nok fortsette med å karakterisere dette som musikk.

I går hadde det norske bandet DEL sleppefest for sin støyskive Five Dolls For An August Moon. Om den tittelen høres kjent ut er det fordi det også er tittelen på en film av giallo-film-ekstremisten Mario Bava. Under sleppekonserten ble filmen vist på veggen i det lille og svært så spesielle utestedet Sound of Mu i Oslo. Five Dolls For An August Moon er Kjell Runar Jenssen, Lasse Marhaug og Per Gisle Galåens første studioalbum. Trioen har ofte med seg gjestemusikere og i denne forbindelsen spiller nesten-medlemmet Fredrik Ness Sevendal på gitar en viktig rolle. Alle medlemmene er store filmfantaster og de legger ofte cineastiske referanser inn i musikken sin. Bava er tydelig en stor inspirasjonskilde. Det som overrasket meg mest med mitt første live-møte med støymusikk er det store spennet i musikken. Programriktig besto konserten av oppbygning, mellomparti og nedbygning. Det hele tok nesten 45 min og igjen blir man stående litt perpleks, med antydning til tinnitus og uforstående til at det hele er over. DEL skaper et lydlandskap det kan være litt vondt å komme inn i, men når man først er der blir det hele litt drømmeaktig og det gjør faktisk enda vondere å forlate det. Den støyen og fremtoningen DEL viser til er helt klart en egen verden i sin egen rett, men det er på sin plass å påkalle referanser til andre genre som samtidsmusikk, jazz, post-rock, shoegazer og tung rock. Uten å ha vært borti bandet rent lydmessig før så lovet forhåndsomtalene at de denne gangen har tonet det hele ned litt fra den tidligere klassifiseringen "drone-space-freak-psychedelic-noise-out-rock". Det stemmer muligens, fordi dette var ikke spesielt hardt eller dronete. Men fett og spennende det var det. Bandet bruker gjenkjennelige instrumenter, bass, trommer, gitarer, men skaper med disse basiske instrumentene støy og lyder man skulle tro ikke ville tjene noens øreganger. Likevel smelter støyen sammen til en helhet og musikken duver som bølger og fremtrer mest av alt som kun progresjon. Jeg antar dette er det viktigste og også det som fenger meg mest - hvordan bygges støyen opp, hvordan utvikler den seg og hvordan faser den ned og ut. Det er en helt annen måte å tenke musikk på enn det de fleste er vant til. Ingen melodier, ingen låter, nesten ikke vokal, og et nesten irriterende fravær av musikalske konvensjoner. Likefullt fungerer det som bare det. Støy er på mange måter en slags performance. En praktisk utøvelse av utilgjengelig kunst. Forvent ikke publikumsfrieri av et støyband. Likevel gjør DEL små elegante ting både i kroppsuttrykk og med instrumentene som får en til å glise litt. Men bare litt.
Jeg er ikke redd for å prøve nye ting, og denne gangen var belønningen en nyvunnet interesse for noe jeg innbilte meg ville være for sært. Det jeg har lært er at en manns støy er en annens gøy.